Hva angrer vi mennesker mest på når vi ser tilbake?
Den australske sykepleieren Bronnie Ware, som i mange år arbeidet med døende mennesker, forteller at det var spesielt 5 ting menneskene hun arbeidet med og stelte for, angret mest på.
I et innlegg på sin blog oppsummerte hun disse 5 tingene, og hun har gitt ut en bok om det samme temaet også.
De 5 tingene vi angrer mest på er i følge henne:
1. Jeg skulle ønske jeg hadde mer mot til å leve det livet jeg selv ville enn det livet andre forventet av meg.
«Dette er det de fleste angrer på. Når mennesker innser at livet deres nesten er over, og ser tilbake, så er det lett å se hvor mange drømmer som aldri ble oppfylt. De fleste hadde ikke en gang oppfylt halvparten av sine drømmer, og de ville dø vel vitende om at grunnen var valg de selv hadde gjort, eller ikke gjort.
Det er veldig viktig å forsøke å oppfylle i hvert fall noen av sine drømmer på veien. Fra det øyeblikket du mister helsen er det for sent. God helse gir en frihet som veldig få setter pris på før de mister den.»
2. Jeg skulle ønske jeg ikke jobbet så hardt.
«Denne uttrykte samtlige mannlige pasienter jeg jobbet med. Mange går glipp av barnas oppvekst og partnerens selskap. Selv om jeg også hørte dette ofte fra kvinnelige pasienter, kom den som oftest fra menn som angret dypt på å ha brukt så mye tid av livet sitt på arbeidslivets tredemølle».
3. Jeg ønsker at jeg var flinkere til å uttrykke mine følelser.
«Mange undertrykker sine følelser for å beholde freden med andre. Som en følge av dette er det mange som godtar et middelmådig liv og aldri lever ut sitt fulle potensiale. Mange utviklet også sykdommer på grunn av sin bitterhet. Vi kan ikke kontrollere andres reaksjoner, men til tross for at mange kanskje vil reagere med sinne, vil de akseptere at du er ærlig med dine følelser, noe som kan løfte deres relasjon til et nytt nivå. Enten det, eller så fjerner du den negative relasjonen fra ditt liv. Uansett så vinner du.»
4. Jeg skulle ønske jeg holdt kontakten med mine venner.
«Ofte innså de ikke riktig alle fordelene med gamle venner før de nådde sine siste uker i livet, og da var det ikke alltid mulig å finne dem. Mange hadde blitt så fastlåst i sitt eget liv at de hadde latt gode vennskap renne ut i sanden med årene. Det var mye dyp anger over å ikke ha gitt vennskap den tid og anstrengelse som de fortjente. Alle savnet sine venner når de var døende.
5. Jeg skulle ønske at jeg tillot meg selv å være lykkeligere.
«Dette var en uventet vanlig kommentar. Mange innser ikke før på slutten av sitt liv at lykke er et valg. De fastnet i gamle mønster og vaner. Denne innsikten inntok deres følelser og fysiske liv. Frykt for forandringer gjorde at de lot som om de var lykkelige, og lurte seg selv og andre, på tross av at de faktisk i dypet av seg selv lengtet etter å le ordentlig og ha lek og lekenhet i livet sitt igjen.
Når du ligger på dødsleiet så er andres tanker og meninger om deg langt borte. Så vidunderlig å slippe taket og le igjen, lenge før du dør».