Vi har tilsynelatende et ansvar for resten av menneskeheten sine følelser, valg og handlinger, men ikke for våre egne følelser, valg og handlinger. Forstå det den som kan
Jeg undres mange ganger over hvor lekende lett vi skyver alt ansvar for valg vi selv gjør over på andre mennesker. Det har ofte sitt opphav i at noen gjør valg for seg selv, og blir dermed stilt til ansvar for andres følelsesmessige ve og vel på grunn av det valget.
En person som bryter ut av et forhold blir gjerne tildelt ansvaret for ”Å være en dritt” til ”å ødelegge den andre partens liv” eller lignende domsslutninger.
“Hvordan kunne han/hun gjøre dette mot meg?” er standardklisjeen jeg hører eller leser mest.
Eller en person som ikke vil eller har tid til å snakke med en annen, eller sier noe den andre blir opprørt over, ja så har vedkommende gjerne ”ødelagt dagen” eller ”ødelagt humøret” til den andre.
Jasså?
Hvis jeg ikke ha tid til å snakke med en annen akkurat da, er jeg da ansvarlig for at den andre blir sur? Det er i så fall et valg vedkommende selv gjør. Altså å reagere med å surne.
Likeledes hvis noen velger å bryte ut av et forhold, så gjør de det i det store og hele for sin egen del, og ikke for å såre eller ødelegge en annens liv. Ønsker noen å bli i forholdet, ja så blir de. Ønsker de ikke det så gjør de et valg og bryter ut. For sin egen del. De gjør det ikke mot den andre parten.
Illusjonen har festet seg
Her har illusjonen festet seg. Det er blitt helt ok å reagere med å legge ansvaret for ens egne følelser på en annen part. Noen har gjort noe mot en selv, og kan opponionsmessig dømmes for det.
Kjære menneske: Det er du som velger at noen har gjort noe mot deg. (Bortsett fra fysiske angrep og div. annet snusk så gjør folk ting for seg selv)
Jeg ser ikke helt hvordan jeg skal kunne være ansvarlig for andres reaksjoner på mine valg – for meg selv, vel og merke ( jeg mener at vi ikke kan velge for andre mennesker) – på samme måte som jeg heller ikke kan holde andre ansvarlig for mine reaksjoner på deres valg.
Men jeg observerer at det er fult ut akseptert å bedrive leken med å skyve ansvaret for egne reaksjoner over på andre. Det er blitt et mønster, en naturlov, som det er helt greit å henvise til når vi selv ikke ønsker å ta ansvar for egne valg og reaksjoner.
Medaljekandidat
På klar medaljeplass finner jeg fenomenet med at når noen i frustrasjon over noe en annen person har valgt å gjøre eller si, går hen og gjør såkalte ”dumme ting” som en reaksjon på det den andre sa eller gjorde.
Da er det den andre personenes skyld at en annen gjorde den ”dumme tingen”. For hvis ikke den første personen hadde gjort ditt eller datt, så hadde ikke den andre personen gjort ”den dumme tingen” heller.
(Ved nærmere ettertanke plasserer jeg denne på toppen av seierspallen. Grattis!)
Det ultimate verdensproblem
Vi har altså et ansvar for resten av menneskeheten sine følelser, valg og handlinger, men ikke for våre egne følelser, valg og handlinger. Forstå det den som kan.
Illusjonen har festet seg, og den virker. Den virker så bra at den kan brukes med hell i alle situasjoner.
Neste gang du bevisst eller ubevisst velger å reagere negativt på noe andre gjør eller sier – bare skyv skylden videre. Det fungerer.
(Eller er du av den rare typen som faktisk tar ansvar for egne valg, handlinger og følelser?)